Close

Tommelmaratonen

Del innlegg

Nokre gonger skulle eg ønske eg hadde ei tidsmaskin. Ein barnsleg tanke ja, men innrøm det; du har tenkt tanken sjølv òg. Ei slik maskin skulle stoppe tida, samt sjølvsagt ta meg tilbake i tid. Mange ville nok reist framover, men ikkje eg. Dei beste historiene eg fekk høyre som lita, var nemleg dei foreldra mine fortalde frå gardane dei vaks opp på. Om ei meir sparsam julefeiring, om kjelketurane, om dei sta kyrne, om den bratte stien til skulen, og om dei våte hesjene. Det som fascinerte mest, var at forteljingane ikkje inneheldt ein einaste PC. Gjekk det verkeleg an?

Stoppe tida skulle eg gjere når eg sit med nevøen på fire på fanget, og snakkar om kor vidt det var Pelle eller Pysa som hjelpte Kaptein Sabeltann å bygge Den Sorte Dame. Eller kanskje var det Pinky og Langemann? For nokon måtte jo bygge den eller kva, tanta? Eg heng med så lenge piratkunnskapen min strekk til, men så er det over. Men hadde eg ein stoppfunksjon, og kanskje ei sjørøvarordbok, kunne eg sete slik for alltid.

Å forevige og dele ein augneblink, er i dag enklare enn nokon gong før. Det kan vere ein stoppknapp i seg sjølv, men ironisk nok bikkar det ofte over i at vi blir meir opptekne av å dokumentere, enn å vere til stades der det skjer. Kanskje er det frykta for å bli gløymt, og ønsket om å bli hugsa, som slår inn når vi knipsar bilde på bilde og deler så hyppig. Vi hastar vidare til neste selfie, neste like og misser det å berre vere der.

Eg er glad min eigen barndom var fri for kommentarfelt og digitale oppovertomlar, men eg har likevel fått rikeleg med datakunnskap inn med morsmjølka. Derfor klarer eg ikkje legge vekk fascinasjonen for det som var før der igjen. Dessverre finst det inga tidsmaskin, men bilda frå det som var og er, er framleis tydelegast i minnet vårt, og det beste kameraet til å fange desse bilda, er framleis våre eigne auge.