Dette er historia om potetåkeren. Ein svært gammal ein. Bøndene har sådd og hausta her lenger enn nokon kan hugse. Ingen av bøndene er samde om kva tid åkeren oppstod, men alle har eigne forklaringar. Kven, kva, kvar, kvifor, spør dei seg og viser fram gamle bøker som bevis på at deira forklaring er den rette. Dei brukte å dele mellom seg desse bøndene, flytta seg om det vart for mange på ein jordflekk. Det var jo ein stor åker, meir enn nok plass til alle.
Bøndene byrja etter kvart å dyrke ulike typar poteter. Ganske like poteter, men framleis ulike nok til at det skapte problem. Alle bøndene var overtydde om at deira potet var den einaste rette potet. Dei byrja å kaste potetene på kvarandre. Berre eg kastar hardt nok vil dei nok byrje å dyrke mi potet, tenkte dei. Berre eg snik ei av mine poteter inn blant deira poteter skal nok mi potet bli den sanne potet, kviskra dei.
Fleire Storbønder byrja etter ei tid å vralte rundt på åkeren. Dei hadde sett seg som mål å kapre mest mogleg av jordbruksarealet. Dei mislikte kvarandre sterkt og slo hardt ned på småbrukarar som dyrka eigne poteter. Småbrukarane hadde lite å stille opp med. Storbøndene kunne jo love evig liv ved dyrking av akkurat deira spesielle potet.
Ettersom åra gjekk var åkeren blitt så stor at det kravde enorme ressursar for å dyrke nok. Kvaliteten på potetene gjekk ned og folk byrja i staden å dyrke andre ting. Nokre kornbønder etablerte seg og sa klart ifrå om at dei ikkje anerkjende poteta som næringsmiddel.
Det som er litt spesielt er at innhaldet i dei ulike potetene stort sett er det same. Næringsinnhald, smak og utsjånad. Om ein studerer potetene finn ein dei same mønstera. Potetbøndene held fram med å fronte eigne poteter. Du skal ikkje ha andre potetbønder enn meg, ropar dei i munnen på kvarandre.