Fjell. Høgreiste, vakre og mektige. Ein gong nedtyngde av isbrear som med enormt tolmod har skura berg, flytta stein og skapt landskapet om til det vi ser i dag. År etter år. Fjellandskapet vitnar om at tida er så uendeleg mykje større enn våre små snøfnugg av nokre liv. Og her er vi. Spring rundt, freistar å gjere det beste ut av det heile. Og flyktige snøfnugg eller ei, det verkar da alvorleg nok for kvar einaste kropp her nede, her vi skal finne ut kva fornuftig vi skal bruke tida på, med kven, og om vi gjer det bra nok. Fjella står der. Stødige, tolmodige, med større perspektiv enn vi nokon gong kjem til å få.
Og her er eg. Nyleg komen til Førde og Nynorsk avissenter etter å ha køyrt frå aust til vest, passert vakre fjellhøgder og mindre vakre tunnelar, og tenkt store tankar om livet, isbrear, fjell og dalar. Eg trur det er sånt som skjer når vi har stor natur rundt oss, at vi tenker på store ting. No er det noko anna som gjeld. Lære nye redigeringsprogram, skrive tekst som skal vere passe lang og passe inn i formatet, og attpåtil ha eit bodskap å bringe på vegen. Passe klokka, sjekke rettskriving, kjelder og komme til poenget. Her sit eg midt oppe i det allereie. Eg er spent på alt hausten har å bringe. Aller mest gler eg meg til å komme ut og møte folk, og høyre kva som surrar rundt i deira hovud og deira liv. Skulle orda krongle seg til ein dag og nekte å legge seg fint til rette på arket, er det fint å løfte blikket og sjå at her står dei rundt oss på alle kantar. Fredfulle og tolmodige fjell som minner om at alt er litt større enn dagens petit.
Av Beate Haugtrø