Close

Rykker tilbake til start

Del innlegg

Heime i Naustdal er eg vaksen opp med haugar av aviser og ein skrivande far. Interessa for språk og nyheiter har eg med meg derfrå. Eg har likevel ikkje vore så oppteken av norsk, for det kan eg jo allereie. Eg ville reise vekk og lære nye språk, bli kjent med nye menneske og kulturar. Eg flytta derfor frå Sunnfjord, og har sidan budd i Trondheim, Sør-Amerika og Austerrike.

I Trondheim tok eg ein master i samfunnsøkonomi og stortreivst. Austlendingane kunne klage på ustabilt vêr og motbakkar. Eg syntest vêret var fint, det var jo mest opplett. Det dei såg på som harde motbakkar, fnyste eg av. Skulevegen min i barndommen var brattare. Sjølv om eg stortreivst i Trondheim, merka eg likevel at det var noko eg sakna. Fjell! Altså skikkelege fjell.

Etter sju år er eg derfor tilbake på Vestlandet. Det er vått og bratt. Det første blir eg tidvis lei. Sistnemnde er som sagt ein av grunnane til at eg er tilbake. Som mange andre vestlendingar stikk eg derfor ofte til fjells. Alternativa er å gå ut om det er ei lita opning eller bli våt. Ofte gjer eg det første, men blir våt likevel.

Når det gjeld språk, blir det fint å ikkje lenger vere den einaste som skriv nynorsk. Det kan også bli mindre underhaldande. Eg tvilar på at eg her vil få spørsmål som «kvifor skriv du på dialekt?» då det eg har skrive er på nynorsk.

Av Oda Heggedal Longvastøl